Friday, November 13, 2015

Innlegg om tidsskrifter og digitalisering

Denne teksten ble skrevet som en innledning til en paneldebatt jeg skulle delta i på Tidsskriftdagen 2015. Av en eller annen grunn ble det ikke til at panelet fikk holde sine lovede innledninger, så jeg gjengir teksten her.

Mer om tidsskriftdagen her: http://www.litteraturhuset.no/program/2015/11/tidsskriftdagen.html



Tidsskriftdagen 2015


Må alt på nett? Kan det smale bli bredt?


Tidsskriftet står i spennet mellom bok og avis, nå utvider nettet mulighetene for å nå langt flere og å publisere på nye måter. Nett, portaler, strømming, film, men overlever papirtidsskriftet?

Tidsskriftet står i spenn mellom bok og avis, står det i programmet. Fint, men hva innebærer det for digitale satsinger? Bokbransjen og avisbransjen har taklet digitaliseringen på vidt forskjellige måter. Begge vil nok si at de har løst utfordringene og utnyttet mulighetene bedre enn den andre.

Avisbransjen var både frempå og innovative da de første nettavisene dukket opp midt på 90-tallet. Her skulle man ikke bli tatt på senga! Og stadig faller papiropplagene, mot nettavisenes vekst. Bokbransjen hadde sin lille false start med e-bøker og lesebrett rundt 2000-tallsskiftet, men tendensen i denne bransjen har vært at man har funnet det helt komfortabelt i senga, godt understøttet av et lesende folkeferd og generøse støtteordninger. Først de senere år har det presset seg frem en skikkelig e-boksatsing, men digital andel av boklesingen er fremdeles marginal. Hvem valgte den smarteste strategien?
Tar vi utgangspunkt i innovative publiseringsløsninger og vilje til stadig å prøve ut nye ting, er det nok avisbransjeaktørene. Ser vi på digitaliseringen med økonomi-briller står det i ettertid imidlertid ganske meningsløst  å gi bort innholdet sitt gratis til leserne, slik vi ble vant til med nettavisene – før man i seneste laget fant ut at dette var lite bærekraftig og startet innføringen av betalingsmurer. Sånn sett “vant” bokbransjen.

Nettet utvider mulighetene også for tidsskriftene. Hva skal man gjøre med det? Noe av problemet med min fremstilling av avisbransjen vs. bokbransjen, er at den gir inntrykk av at en bransje kan og bør agere som en enhet. Samhold gir styrke, hold deg til flokken din, liksom. Det er kjent fra institusjonsteorier at aktører innenfor en bransje eller et felt tenderer til å oppføre seg på samme måte når ytre omstendigheter er usikre. Men det gir ingen konkurransefortrinn for den enkelte aktør og det skaper lite dynamikk i feltet. Når alle er enige om noe, kan utfallet bli sidrompa. Det er ikke sikkert man vet hva man gjør heller, selv om alle er enige om at det er fornuftig.

Jeg sitter i redaksjonen i Norsk medietidsskrift og er stolt av at vi er et heldigitalt såkalt open access-tidsskrift nå. Alt er gratis. Dette er resultatet av en prosess over flere år og er ganske gjennomtenkt. Flere andre tidsskrifter presses nå gjennom den samme kverna fordi det gikk ut et bud fra det kongelige norske kunnskapsdepartement om at open access er veien, sannheten og livet. Uten at noen hadde tenkt skikkelig igjennom hvordan gratis innhold skal finansieres…

Litt solospill er bra, tenker jeg. Derfor synes jeg det er kult at Morgenbladet, tidligere en parentes på nett, inviterer tidsskriftoffentligheten inn i sin digitale portal. Og at Fett og Minerva aktiviserer leserne i sosiale medier på ganske ulike måter. Men jeg har ingenting særskilt å utsette på tidsskrifter som satser hardt på kvalitet i papir, heller. Papir har egenskaper som ikke nødvendigvis trumfes av digitale opplevelser.
Så til spørsmålet, må alt på nett? Nei. Men noe innhold må nok på nett, abonnenter er dyrebare og må ivaretas på den måten at de kan få tilgang til alt innhold akkurat slik de ønsker seg. Redaksjonen må være synlig på nett i en eller annen forstand. Hva man skal gjøre der avhenger av hva som er det enkelte tidsskrifts styrke og særegenhet. Vagant trenger ikke være på nett på samme måte som Minerva eller Syn og Segn eller Agora eller Historisk tidsskrift. Det er i alle fall en skikkelig dårlig idé at alle skal lage eller være hver sin portal inn i tidsskriftoffentligheten.

For å si det på en annen måte: Når VG er på tv, kan det være de bare kaster bort masse penger på å lage helt ok tv-programmer. Kanskje det ikke er noen grunn til å tro at norske tidsskriftredaksjoner kan lage fremragende videoinnhold?

Men hva vet jeg. Det er jo flinke folk som sitter her i panelet. Noen av de beste i klassen. De vet mye om hva som er deres tidsskrifters styrke. Redaksjonens og bidragsyternes styrke. Lesernes styrke. Bygg på det, også i det digitale. Ikke bli enige. Agér som tidsskrifter, ikke som bransje eller institusjon.