Sorry, it's in Norwegian only...
And sorry, it's not really optimized for web reading, no links and all.
TC
Børs og katedral revisited
Ære være Bernhard Ellefsen for å skrive langt og godt om underholdningsromaner og den norske bokbransjen (”Å lese seg nedover”, MB 22.03.13) uten å anvende det slitte ordparet børs og katedral. Altfor ofte tys det til mytologiserende og tilslørende begreper når bokbransjen og dens gjøren og laden skal beskrives. Likevel er det vanskelig å skulle plassere underholdslitteraturens forleggeri i en kulturpolitisk sammenheng uten å forholde seg til et par sentrale momenter i bokøkonomien. Og ja, katedralen og børsen, Gud og Mammon, kommer også inn her.
Det som synes nytt i den norske situasjonen, som Ellefsen helt presist påpeker, er dominansen på bestselgerlistene av en middelkulturell kategori med krim, fantasy og ”kommersiell kvalitetslitteratur”. En stor andel av disse bøkene utgis på relativt nylig etablerte forlag som Font (etablert 2005), Bazar (2005), Bastion (2006), Juritzen (2006), Vendetta (2009) og Silke (2009). Uten at jeg har gått vitenskapelig til verks slik Cecilie Naper gjorde i 2009, synes det i dag klart at de store forlagsgrupperingene er underrepresentert på bestselgerlistene i forhold til sin størrelse. Bestselgerlista for skjønnlitteratur uke 11, 2013 ser slik ut (trolig preget av den forestående påskefeiring):
Tittel
|
Forfatter
|
Forlag
| |
1
|
Flink pike
|
Gillian Flynn
|
Font
|
2
|
Marco-effekten
|
Jussi Adler-Olsen
|
Aschehoug
|
3
|
Sandmannen
|
Lars Kepler
|
Cappelen Damm
|
4
|
Påskekrim 2013
|
Gunnar Staalesen m.fl
|
Juritzen
|
5
|
Syv dager med tirsdagsdamene
|
Monika Peetz
|
Bastion
|
6
|
Mokka
|
Tatiana de Rosnay
|
Bazar
|
7
|
Fifty shades: Bundet
|
E.L. James
|
Gyldendal
|
8
|
Fifty shades: Fri
|
E.L. James
|
Gyldendal
|
9
|
Fifty shades: Fanget
|
E.L. James
|
Gyldendal
|
10
|
Jakthundene
|
Jørn Lier Horst
|
Gyldendal
|
11
|
Hemmeligheter
|
Kate Morton
|
Schibsted
|
12
|
En sjøens helt: Skogsmatrosen
|
Jon Michelet
|
Oktober
|
13
|
Sensommerdager
|
Joyce Maynard
|
Silke
|
14
|
Stål og snø: bok 3: del 1
|
George R. R. Martin
|
Vendetta
|
15
|
Manuskriptet fra Accra
|
Paulo Coelho
|
Bazar
|
Av topp 15 er kanskje så mange som ti titler å regne innenfor den vage benevnelsen kommersiell kvalitetslitteratur. I tillegg kommer en håndfull krimbøker. Hva så med Michelet, den gamle krimforfatter, skal han regnes som kommersiell kvalitet? Eller bare kvalitet? Litterære klassifiseringer av denne typen er ikke helt enkle og aldri nøytrale. La oss heller se på hvilke forlag som er representert. Innenfor topp 15 har Aschehoug og Cappelen Damm kun én tittel hver, mens Gyldendal leder an med fire titler, anført av storselgeren Fifty Shades. Aschehoug-eide Oktober er inne med Jon Michelets sjømannsroman En sjøens helt. For øvrig er det Font, Juritzen, Bastion, Bazar, Silke og Vendetta som figurerer på lista, førstnevnte sågar med en kritikerrost førsteplass, Gillian Flynns Flink pike.
Lista for generell litteratur viser den samme spredningen. Her figurerer Juritzen, Stenersen, Cappelen Damm, Vega, Arneberg, Oktober, Victoria, Kagge, Gyldendal og Spiral – ti ulike forlag blant topp 15. Lista for billigbøker skiller seg mer ut, ved at Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm står bak 13 av 15 titler, kun splittet av Piratforlaget og Bastion. Dette gjenspeiler den forlagsøkonomiske betydning som pocketbøkene har i de store omnibusforlagene. På samme måte som bestselgerne understøtter mindre appellerende bøker, så kryssubsidierer billigbøkene hardbackmarkedet. Forlagsøkonomien dreier seg mye om denne og andre former for kryssubsidiering.
I mindre beskyttede bokmarkeder enn det norske snakker man om at ikke mer enn 20-30 % av utgitte bøker tjener inn utgiftene for forlagene. Kanskje er det enda færre. Å ta risiko regnes derfor som et sentralt i forleggerens funksjon. Det skaper også et voldsomt driv etter den neste bestselgeren, den neste big book. En storselger av typen Fifty Shades kan redde året for et forlag. Selv i gigantiske Random House utgjorde E.L. James’ trilogi et svært pluss i regnskapet for 2012. Bloomsbury har lenge levd godt på Harry Potter.
Takket være en levende bokkultur, men også en pakke med litteraturpolitiske virkemidler, er norske skjønnlitterære utgivelser langt sikrere som prosjekter enn i en del andre markeder, på tross av vårt språkområdes beskjedne størrelse. Bokavtalen, og en mulig forestående boklov, er et viktig element i virkemiddelpakken, men ikke det eneste. Under innkjøpsordningen for voksen skjønnlitteratur kjøper Kulturrådet inn over 200 titler i året. Momsfritaket utgjør den tredje bjelken i dette litteraturpolitiske byggverket. Ordningene tjener ulike funksjoner, og endrer du på et element, så endres byggverket.
Uansett er det fremdeles ikke slik at på langt nær alle bøker ”går i null”, selv etter offentlig finansierte innkjøp til bibliotekene. At bestselgerne således understøtter kvalitetslitteraturen er ikke bare et retorisk knep fra forleggerne, men i overensstemmelse med hvordan forlagene og andre kulturindustrier opererer − etter det som er blitt beskrevet av Richard Caves som the nobody knows principle. Man kan si mye rart om kulturindustrienes produkter og maskineriet bak – Adorno-style – men det er i bunn og grunn svært, svært vanskelig å forutse eller planlegge hva som blir en bestselger eller en hit. Bøker om vedstabling og temmelig hardcore beskrivelser av bondage og sadomasochisme selger som hakka møkk. En cowboydansende koreaner som synger på sitt morsmål? Ja, takk!, sa verden.
Usikkerheten som ligger i frykten for å mislykkes kommersielt medfører at man prøver å minimere risiko. Bestselgerforleggeriet med fokus på krim og populærlitteratur á la Kate Morton og Victoria Hislop inngår i en slik strategi. Formelpreget litteratur som kan koples til tidligere salgssuksesser gir et sammenlikningsgrunnlag for utgiveren. Ellefsen siterer fra en typisk blurb: «Liker du Carlos Ruiz Zafóns bøker fra et gåtefullt Barcelona? Da vil du elske Elia Barcelós magiske fortelling Lange skygger.» Oversatt til forlagsøkonomisk: ”Vi tjente x millioner på Vindens skygge, håper du kan hjelpe oss til å gjøre denne likelydende boka til en liknende suksess”. Det kulturpolitiske argumentet vil her være at Vindens lange skygger finansierer utgivelsen av Mo Yan, Gyldendals ferske nobelprisvinner, eller utviklingen av Tomas Espedals forfatterskap. Klisjeen om børs og katedral har faktisk noe for seg.
Hva som utgjør den brede smak er interessant nok, men det er fort gjort å stirre seg blind på bestselgerlistene alene. Det vesentlige må være om børsen finansierer katedralen eller bare fungerer etter sin egen logikk. Når Ellefsen, i likhet med Karin Haugen i Klassekampen (23.03.13) og Susanne Hedemann Hiorth i Dagens Næringsliv (02.04.13), bekymrer seg for at litteraturfeltet heller mot det kommersielle, det feminiserte og det ensrettede, tar de opp igjen en tone som synes å forstumme hver gang en Wassmo, en Saabye Christensen, en Knausgård eller en Petterson når toppen på bestselgerlistene. På samme måte som man i en litteraturpolitisk sammenheng må ha blikket for hele virkemiddelapparatet, må man i en analyse av bestselgerlistene evne å se litteraturfeltet som en helhet.
Terje Colbjørnsen, stipendiat Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo
No comments:
Post a Comment